Slakteblogg fra Bolivia

Hvis du er glad i slakt, er dette bloggen for deg! Dagens blogginnlegg vil inneholde en del tekst, fordi jeg ser det nødvendig å beskrive to personer vi tilbrakte tre dager i en liten jeep med. Hvis du ikke er så glad i lesing, eller ikke kan lese, kan du kose deg med bilder og video nedenfor. Forrige gang jeg så meg nødt til å ta et oppgjør med andre reisende var i Malaysia 2009. Jeg anbefaler tidligere blogg for å oppnå dypere innsikt: http://asiatur09.blogspot.com/2009/02/siste-nytt-fra-malaysia-jungel-og.html. Med andre ord, så skal det litt til før jeg ser meg nødt til å ta et oppgjør med irriterende personer. Denne gangen var det verre enn i Malaysia. Det er tre grunner til dette: 

1. Lengde på tur.
2. Antall irriterende personer. 
3. Plass.

Svar:

1. Det første først: i Malaysia var vi på jungeltur i to dager og en natt. Denne gangen var varigheten på turen tre dager og to netter.
2. Antall irriterende personer var denne gangen det dobbelte, med en økning fra en til to personer.
3. Store deler av turen ble tilbragt i en jeep.

Det hele begynte i Valparaiso for omtrent to uker siden, da vi møtte ei jente fra Israel. Jente er kanskje litt feil å si, siden hun var 31 år, men hun skulle vise seg å være mer som 14 etter hvert. I starten var alt fryd og gammen, og vi snakket om å møtes i San Pedro de Atacama. Som sagt så gjort, vi dumpet borti henne i hovedgata i byen. Og så kom det som skulle vise seg å være tabben. Vi anbefalte henne reisebyrå og tipset henne om en rabatt som vi fikk. Dermed endte vi opp med å dele jeep med henne. Like etter vår anbefaling innså vi feilen vår, da en konstant strøm av spørsmål om ALT flommet over oss, og over dama på reisebyrået. Hun visste absolutt ingenting om noe, i og for seg greit, men vi ble etter hvert lei av dumme spørsmål. Det hjalp heller ikke at de samme spørsmålene ble gjentatt gang på gang. Hun fortalte oss at de ansatte på reisebyrået hadde virket å være litt sure mot henne. Jeg skjønner godt hvorfor, det gjorde ikke hun.

Etter å ha kjørt en stund, insisterte hun på å sette på musikken sin på stereoen, mens andre sov i bilen. Ikke nok med det. Hun begynte å synge også. Da snudde grekeren (irritasjonsmoment nr 2. Blir omtalt senere) til henne, og smilte et oppgitt smil. Da sluttet hun å synge, men byttet til musikk på hebraisk. Siden vi befant oss på høyder mellom 4-5000 moh, var vi litt utsatt for høydesyke. Noe hun selvfølgelig fikk. Det var ikke lite syting, ei heller å synes synd på seg selv. Da vi etter hvert skulle sove, fikk hun ikke sove. Da satte hun på musikk på ipod'en så jeg enkelt kunne høre "Changes" av David Bowie fra andre siden av rommet. Som om det ikke var vanskelig nok å sove fra før..

Vi prøvde å være hyggelige mot henne, men det var definitivt en tålmodighetsprøve. Siden hun ikke visste noe om noen ting, spurte hun om hvor vi skulle reise videre. Tabbe nr 2 var å si hvor vi skulle videre etter jeepturen. Heldigvis klarte vi å snakke henne fra å dra til Potosi, ved å si at gruvene der er farlige og at det kan være en klaustrofobisk opplevelse (noe som faktisk er litt sant), og at Tupiza (en annen by) var en meget fin by, verdt å besøke. Vi fikk drahjelp av et kart hun hadde kjøpt, der de stedene som var verdt å se, var merket med rødt. Litt artig at Kieran, som hadde svart henne i enstavelsesord i to dager, plutselig begynte å legge ut om hvor fint Tupiza skulle være!

Da sier jeg meg ferdig med irritasjonsmoment nr 1, og fortsetter med nr 2, Grekeren. Kunne fortsatt en god stund til, men dette skal jo ikke være en roman.. Jeg tipper han var rundt 40 år, og jeg vil påstå han var prototypen på en greker, men i en forsterket utgave. Det vil si mye bråk og støy. Han røyket maruhuana hele dagen, fra morgen til kveld, noe som nok gjorde han enda mer eksentrisk. Hvis man legger til språkproblemer på toppen her, finnes det grobunn for irritasjon. All røykingen påvirket nok litt av hvert. I boblende gjørme, så han hele livet klart for seg. Alt fra eks kjærester til hans eget sexliv.

Da vi kom til det siste hostellet, annonserte han høylydt at han ønsket et alenerom. Han så heller ingen grunn til å skjule årsakene til at han ønsket privatliv. Nemlig for å vaske hele kroppen sin grundig, samt tilfredsstille seg selv. Også veldig hyggelig av ham å si til ei fransk dame på 66 (som hadde kreft), at alt lå i hodet. De som ble syke, var bare ikke sterke nok i hodet, mente han. Selv røyket han og drakk, og var fortsatt like frisk, så han var åpenbart et fortreffelig eksemplar av mennesket. Som det flotte mennesket han var, nølte han heller ikke med å fyre opp røyken sin inne på rommet der alle sov. Det eneste positive det førte med seg, var kjekling mellom irritasjonsmoment 1- og 2, til underholdning for oss andre.

Skjer mye annet moro her også, for eksempel besøk i gruvene med sterkt preg av alkohol, gruvekarneval der vi var utsatte mål for vannpistoler, vannballonger og skum. Nesten som russetoget..Men det har jeg verken tid eller plass til å skrive om nå. Dette innlegget har blitt altfor langt allerede! Bildene får tale for seg:

Hvor ble det av planken?

Så nettopp "Skyfall" for andre gang. Ble inspirert.

Irritasjon dokumentert.

Irritasjon dokumentert igjen. Greker i bakgrunnen.

Hjulskift. Irriterende person i venstre bildekant.

Saltørkenen i Uyuni var full av vann. Det ga en fin speileffekt, selv om jenta fra Israel mente vannet ikke var klart.

De har 96% i Bolivia også. Fint å drikke når man jobber 10-12 timer, uten å spise, i gruvene.

Gruve kit: sprengstoff, sprit, kokablader osv..

Potosi.

Midlertidige gruvearbeidere.

Ordentlige gruvearbeidere. Trodde det var en fordel å være liten i gruvene...

Det ofres røyk, sprit, kokablader til Pachamama.

Gruvekarneval i Potosi.

Til slutt en film fra gruve karnevalet i Potosi. Eyvind H prøver å beskrive en øl, men ender opp med å bli offer for vannpistoler og skumspruting fra lokale unger: